Det gror i norsk bridge, men det er ingenting som kommer av seg selv. I "kulissene" er det mange, mange som gjør en flott jobb for å rekruttere nye spillere. Hvert år under Bridgefestivalen arrangeres det juniorleir hele uka i forkant. Den er åpen for bridgeinteressert ungdom opp til 25 år og i år var det omtrent 40 påmeldinger. I tillegg kommer en stab på nesten ti voksne som er med å legge til rette.

Jeg ringte en av deltakerne, Thea Hauge, for å høre litt om årets juniorfestival. Før jeg forteller deg litt hva hun sa, synes jeg du skal lese denne artikkelen fra 2010, der Thea blir presentert av Leif Juvik i Os og Fusaposten.



 
Hei Thea. Er det fint å være på juniorleir?

Joda, her har vi det bra og stemningen er topp, Vi er omtrent femti stykker hvis du teller stort og smått. Denne gangen er vi litt færre jenter enn gutter, men det går bra. De yngste er omtrent 12 år og det er også fint at de beste guttene i eldste juniorklasse er innom og deltar.

Hvor bor dere?

Vi holder til på Cicignon skole i Fredrikstad. Her er det bridge bra morgen til kveld med ulike turneringer. Vi har hatt singel, par, hinderbridge og lagturnering. Noen ganger kan vi selv velge makker, f.eks for å trene til det kommende Junior NM, men som regel trekker vi makker. Det er bra, fordi da kan de ferskeste lære av de med mer erfaring,

Det ble en soleklar seier til lag Christian Bakke som hadde kommet fra Sverige i går kveld og fått med seg Ole Jonny Solberg, Marie Sætre og Anders Pedersen på laget. Christian vant også butleren sammen med makker Marie Sætre. Andreplassen gikk til lag Ole Andre Haukås med Kaja Brekke, Thea Indrebø og Simen Helgeby på laget. Siste plass på pallen gikk til lag Simen Stjernen med Olav Lillebuen, Ane Haugseth og Brage Sivesindtajet på laget.

Dere gjør vel andre ting enn å spille kort?

He, he. Det er bridge fra 10 om formiddagen til sikkert 12 på kvelden, men innimellom får vi tid til f.eks fotball og bading. Det er likevel bridge som er det som tar aller meste av tida. Vi spiser alle måltider sammen og det er en kjøkkengjeng som lager mat til oss. Vil du se noen bilder og resultater fra leiren, finner du det på JUNIORBRIDGE.NO

Reiser dere hjem når juniorleieren er ferdig?

Nei, mange av de som har vært her denne uka, spiller Junior-NM på lørdag og søndag. Der skal jeg spille med Marthe Haugen Klingen. 


Jeg takker for den korte praten. Thea høres litt stressa ut, men når hun forteller at hun snakker med meg i en liten pause under selve Junior-NM, fortår jeg bedre. Ungdommene er bedre til multitasking enn oss gamle, så jeg ønsker henne lykke til videre. Både med denne turneringa og framtida med bridge.

og nå har jeg tenkt å ta bladet fra munnen. Jeg synes jeg hittil har vært snill med både herrer, damer, spillere og ledere, til tross for resultatmessig var mesterskapet en skuffelse for laget i åpent og for damene. Dette er kaptein Christian Vennerød overhode ikke enig med meg i, men det kommer jeg tilbake til. 

Tormod Røren var klar i sin målsetning før EM. Han har sagt at det er på tide at et norsk damelag kommer til Venice Cup og denne gangen hadde han virkelig trua! Laget var langt unna å lykkes, men det er helt greit å ikke nå de målene en setter seg. Ann Karin Fuglestad sa det helt tydelig da jeg intervjuet henne etter mesterskapet. "De andre var rett og slett bedre enn oss denne gangen". Seniorlaget hadde også et tydelig mål. 6.plass i EM og kvalifisert til VM i India neste år. Alle vet hvordan det gikk og jeg gratulerer enda en gang.



EM i friidrett er akkurat over. Den norske innsatsen har vært begredelig, med ett unntak, Henrik Ingebrigtsen. I tillegg til 1500-medalisten er det to andre navn jeg husker. Lukas Udelhofen og Ida Markussen. Disse to eksemplene er i hver sin ende av skalaen når det gjelder å sette ord på forventninger til seg selv. Henrik Ingebrigtsen heiser flagget til topps og er klinkende klar på at gull er det eneste han går for. Alt annet vil være en skuffelse. Udelhofen/Markussen har ikke noe resultatmål for sin konkurranse. De skal prestere så godt de kan og det er mange andre faktorer enn resultatenes tale som er viktig, sier de begge to.

Når det gjelder forberedelser er de også så ulike som det er mulig. 7-kjemperen overnatter i telt og spiser det treneren finner i skogen til henne. Det være seg kreklingsuppe eller tranebærgele. Ingebrigtsen har helt sikkert en detaljert kostholdsplan der ingenting overlates til tilfeldigheter. Når Lukas Udelhofen blir spurt om de mislyktes når Markussen ble nr. 18, blir han forbannet og sier at "Vi har ikke mislyktes, fordi vi hadde ikke noe mål. Vi kommer helt sikkert til å gå på trynet mange flere ganger". 



Dere skjønner sikkert parallellen, selv om det er mange faktorer som skiller norsk bridge og norsk friidrett. I siste BIN skreiv jeg at det var et mål for norske lag å komme til VM ved å bli blant de seks beste i EM. Christian Vennerød sier at dette stemmer ikke, fordi laget i åpen klasse hadde ikke noe resultamål. "Jeg har faktisk vært bevisst på å understreke det motsatte", sier han. "Vi hadde ikke noe tallfestet målsetning for laget."

Det er selvsagt opp til en hver leder å definere sin strategi, men jeg mener at norske landslag i bridge bør og skal delta i VM med jevne mellomrom. Klarer vi ikke det gjentatte ganger, må det taes grep. Vi skal både mene dette og vi skal tørre å si det.
Vennerød slipper kanskje unna at styret i NBF evaluerer han  på prestasjon når han selv ikke har definert et mål, men i  min idrettsverden holder det ikke. Samhold, samhandling, god stemning og fokus på arbeidsoppgaver er vel og bra, men det blir akkurat som med Udelhofen og Markussen. I det lange løp er det resultatene som snakker.

Så skal jeg forsvare Vennerød. Jeg kjenner ikke rammebetingelsene hans godt, men norske bridgespillere konkurrerer med de som har bridge som jobb, ikke hobby. Derfor er det en eneste måte å komme tilbake til toppen på. Det er å spille lange, harde internasjonale bridgeturneringer. Mot de aller beste. I dag er det kun Boye og Espen som gjør dette, Hoftaniska - Charlsen i en viss grad. 

Jeg synes Vennerød må forlange å få en sum penger i støtte til å trene spillerne sine. Legg ned papirutgaven av Norsk Bridge og spar 750.000 kroner pr år. 500.000 av disse kronene bør de to neste årene reserveres spillerne i landslagstroppen og internasjonal matching fram mot neste EM. Hvert par får en sum i reise og spillestøtte, men må forplikte seg til å delta så og så mye. Vennerød peker på turneringene som må spilles og parene leverer et regnskap for å vise at pengene er brukt. Jeg har for eksempel ingen problemer med å forstå at for en familiefar som Nils Kvangraven med jobb og forpliktelser, er det nesten umulig å få råd til å spille de turneringene han burde for å ta det lille skrittet opp han mangler. Med 100.000 i støtte over et par år, hjelper det i alle fall  noe. Spiller de bra, er det pengepremier i belønning. Terje Lie bor i Thailand, også uten millioninntekter (tror jeg i alle fall). Gi han støtte og vis at forbundet virkelig mener at Norge skal ha et landslag i verdenstoppen.

Så må det inn et coacheteam med meningers mot. Geir Olav Tislevold er i min verden en selvskreven leder, men gi han gjerne rådgivere og noen å sparre med. Norge presterte bra i innledende da vi møtte ujevn motstand, men ble delvis avkledd når vi møtte sterke lag i kamper på rad. Her er det selvsagt lys i tunellen, blant annet  kampene mot Israel og Monaco. Det viser at det ikke mye som mangler på nivået, jevnheten er den største utfordringen. Som sagt har jeg fasiten her: "Spill tøffe turneringer mot de beste!"

GEO må våge å ta tak i slemstatistikken til det norske parene,  Kvangraven - Lie noe, men spesielt Hoftaniska - Charlsen. De siste hadde misforståelser over en lav sko og selv om de gjetta rett enkelte ganger, var det i mine øyne mer bingo enn bridge til tider. Gambling og gjetting med dårlige odds er noe som hører hjemme i Casino, ikke ved bridgebordet. Hoffa og Thomas har meldt i BIN de siste månedene, og selv om paret sier at de ikke var maks forberedt og heller ikke uthvilte da de meldte, viser det seg gang på gang at det hjemmesnekra systemet deres har store huller. Det er ikke bare å tro at en kan finne på nye konvensjoner som skal slå etablerte "sannheter" når det gjelder meldesystemer. Det er fint å vite om kortfarger, men paret brenner seg flere ganger på at de vet ikke nok om verken honnørstyrke eller antall trumf de har tilsammen. Her har du etter min mening en jobb å gjøre, GEO!

Her er mitt råd, Vennerød.

Gi deg selv to år og sett krav til at NBF gir deg og spillerne rammebetingelser det kan leves med. Spillere som ønsker  å være i landslagstroppen må forplikte seg til å spille minst to-tre tøffe internasjonale turenringer i året, forutsatt at de får økonomisk støtte. Til neste EM sier du at  "Denne gangen skal vi bli blant de seks beste. Klarer ikke Norge det, stiller jeg plassen min til disposisjon slik at andre som tror de kan gjøre det bedre slipper til."