Alle bridgespillere kjenner til den ubehagelige følelsen idet spillefører kjører i gang med langfargen sin og du som motspiller må gjøre mange avkast. Og det er ikke bare en følelse, i mange tilfeller er du rett og slett skviset, for mye å passe på.
Skvis kan for mange virke komplisert. Og det er mange varianter av skvis som er komplisert, men det som alle bør tenke på som spillefører er akkurat den ukomfortable situasjonen motspilleren(ne) ofte havner i idet langfargen blir spilt.
Ikke sjelden oppstår en situasjon hvor en som har godspilt nok stikk til å bete en 3NT og har et ess som inntak også må passe på noe annet, og på et tidspunkt må han kanskje kaste ett av de godspilte stikkene for å holde stopperne i de andre fargene. Så snart han kaster et av de godspilte langfargestikkene sine kan du godspille deg de stikkene du behøver ved å presse ut det esset han har, for motspilleren har ikke nok stikk til å bete kontrakten din lenger.
Prinsippet er altså: "Ta nån stikk så forsvinn det nån stikk". Hos motparten...
Noen ganger har motspillerne mulighet for å sake fornuftig, men alle vet hvor ofte det sakes feil i sånne situasjoner. Så "å ta nån stikk"- prinsippet er et enkelt, men viktig parturneringsvåpen også. Utallige ekstra stikk kommer på denne måten.
Husk at det ikke alltid er sånn, og at du kanskje selv kan få trøbbel med å kaste på motsatt side av din egen langfarge. I noen tilfeller må du rett og slett slippe dem inn ganske tidlig i spillet og håpe at den som har inntaket og kommer inn ikke har de godspilte stikkene. Men veldig ofte er et altså lurt å ta stikkene i lanfargen.
Her er et spill fra en lagturnering i helgen hvor motspilleren på syds plass så optimistisk på det tidlig i motspillet, men så ble han utsatt for et voldsomt press. Da er det om å gjøre for motspilleren å finne ut raskt hvordan det ser ut og forsøke å villede spillefører. For i sånne spill dreier det seg for spillefører ofte om å "lese" sitsen mot slutten.
Nord spiller ut spar 8 mot vests 3NT. Syd ligger unna med esset, og vest vinner med kongen. Syd håper at vest har K-Q dobbel i spar. Hvis syd (eller nord) kommer inn tas i så fall for spar ess og alle sparene står. Men vest setter i gang med ruterfargen. Makker (nord) følger to ganger, så siden vest har femkorts farge må syd planlegge tre avkast. Nord hjelper til så godt han kan og legger styrke i hjerter. Syd vet at nord nepper har noe særlig mer.
Hva bør syd kaste? Det er jo ikke særlig morsomt å blanke sine konger i sidefargene.
En hjerter forsvinner raskt fra syd. Han kan kaste et par spar, for han behøver kun fire spar for å bete 3NT hvis han får komme inn på kløver konge, eller hvis nord får komme inn i hjerter og spiller sin siste spar.
Så hvis syd holder igjen fire spar blir det seende slik ut:
Spillefører vinner nå 3NT hvis han leser sitsen korrekt. Da tar han for hjerter ess og frir seg deretter elegant med spar 10. Syd kan ta fire sparstikk, men det er alt forsvaret får. Med to kort igjen må syd spille unna kløver konge slik at både damen og esset gir stikk, og spillefører vinner i alt 1+1+5+2=9.
Syd kunne holdt igjen fem spar, men da må han blanke begge kongene sine. I så fall kaster han en hjerter, en kløver og kun en spar på ruterstikkene. Hvis spillefører da leser sitsen feil og tror spillefører startet med seks spar og følgelig har igjen kun fire, kan han kanskje satse på det innspillet med hjerter ess fulgt av spar. Men det blir lang nese, syd tar fem sparstikk, og spillefører får kun det siste stikket for kløver ess.
Syd kan altså bli offer for et slags skvisinnspill. Derfor kan det se ut som om det er bedre motspill å stikke med spar ess og spille nok en spar i starten. Men syd blir uansett utsatt for et kraftig press og kan ikke holde nok sparstikk. Blanker han kløver konge kan den toppes ut. Blanker han hjerter konge kan spillefører ta for esset og kongen kommer på, så simpelthen godspille hjerteren ved å gi nord som ikke har flere spar for hjerter dame.
